Fluebinding med Barry Ord Clarke - Del 2

Naturmaterialer

Etter en stund  opparbeider du en naturlig forståelse for materialenes egenskaper og hva de kan brukes til. Samtidig vil du raskt oppdage hvor mye lettere det er å binde med kvalitetsmaterialer og for ikke å snakke om hvor mye bedre resultatet blir. Når du kjøper fluebindingsmaterialer bør du derfor vurdere kvaliteten nøye.

Skal du for eksempel kjøpe en fasanhale, bør du ikke nøye deg med å ta pakken som henger ytterst, men ta ned samtlige og finne den som passer best til mønsteret du skal binde. På naturmaterialer som hår og fjær er det alltid viss variasjon i størrelse, farge, markeringer, fiber lengde med mer.

Syntetiske materialer

I dag brukes vi også en rekke syntetiske materialer i fluene våre. I utgangspunktet var disse materialene ikke laget for fluebinding, men oppfinnsomme fluebindere så deres potensial. Disse materialene masseproduseres, har en svært jevn kvalitet og har revolusjonert fluebindingen. 

Hackle

Hackle er nakkefjær på norsk, og hackle er nok det materialet som fluebindere flest er mest opptatt av. Hackle fra høne har mykere (og mattere) fibrer enn hackle fra hane. Derfor bruker vi gjerne hønehackle i våtfluer og nymfer, og hanehackle i tørrfluer – men langt fra bestandig.

Når du kjøper for eksempel en hanenakke må du huske at det ikke er et industriprodukt med helt jevn kvalitet, men at nakken stammer fra en enkelt fugl med sin distinkte karakteristikk. Du kan med andre ord ikke forvente det samme uniformerte produktet som når du kjøper en boks tomatbønner på supermarkedet. Det er flere forhold du bør vurdere, før du velger hackle:

Farger: Let etter de farger som passer best til ditt behov. Innenfor en og samme farge, for eksempel det produsentene kaller blue dun, kan det være store variasjoner – både når det gjelder naturlige og fargede nakker.

Kondisjon: Nakker fra sunne fugler har spenstige hackle og mye glans. Tom Whiting, som eier fluebindingsmatrial-produsenten Hoffman, har sagt at når han velger fugler til oppdrett, ser han ikke bare på farge og kvalitet, men også på selve fuglens framtoning.

Uansett hvor god fargen er, så vil fuglen komme langt ned på rangstigen i hønegården, hvis den er nervøs eller syk. Det har stor betydning på hacklets kvalitet, dvs. fiberlengde, spenstighet og glans og for avkommet.

Det er også viktig å sjekke hacklestammen på noen få av hacklene for å se om de er lange nok. Er de sprø får du problemer når du surrer hacklet rundt krokstammen. Hackle som ikke tåler det, er helt ubrukelige. 

Mengden av fjær: Jo mer hackle av god kvalitet og i aktuell størrelse det er på en nakke, jo bedre er det. Dette kan vurdere kjapt ved å stryke over nakken eller skinnet. Jo tykkere det er, desto mer hackle kan du gå ut ifra det er. For å vurdere hvor tett hacklefibrene sitter på hacklestammen og hvor stive hacklefibrene er, må du gå nøyere til verks.

Det kan være vanskelig for en nybegynner, men kunnskapen kommer etter hvert som du bruker mer tid ved fluebinderbordet.

Hacklestørrelse: Kostbart ”genetisk” hackle er nakkefjær fugler som er oppdrettet for hacklets skyld, er gradert etter kvalitet. Dette gir deg en indikasjon på hvilke krokstørrelse nakken har flest hackle for og omtrent hvor mange fluer du kan binde av dem. I Norge bruker vi meste hackle til krok # 8–14. 

Tørrfluehackle

De fleste tørrfluer har et såkalt kragehackle, så det lønner seg å trene litt på denne teknikken på en helt bar krok som her før du tar fatt på tørrfluebindingen for alvor. På den måten lærer du hvordan et hackle oppfører seg når du surrer det rundt krokskaftet og hvor mye pass et kragehackle trenger.

En vanlig begynnerfeil er at du får for liten plass mellom kragehacklet og krokøyet til å avslutte flua med et pent hode. Hacklet skal også være passe stort til kroken du har valgt.

Fluebinding dreier seg mye om proporsjoner! Og for tørrfluer gjelder følgende tommelfingerregel: Hacklefibrene skal være 1 1/2 til 2 ganger så lange som krokgapet. Halefibrene skal være like lange. Den beste måten å finne et hackle med riktig fiberlengde på, er å bøye hacklestammen over krokskaftet ved krokgapet mens hacklet fortsatt sitter på nakken. 

Etter hvert som du får erfaring, er det ingen sak å plukke ut et hackle i riktig størrelse uten å måle. 

Fallskjermhackle 

Mens det kragehacklet er jevnt fordelt rundt krokskaftet, ligger fallskjermhacklet som en 180 graders vifte over krokskaftet og krokøyet. Derfor ligger tørrfluene med fallskjermhackle noe dypere i vannfilmen og framstår som mer realistiske i fiskens vindu. Hacklekvaliteten er heller ikke like avgjørende, fordi hacklet får en større ”flyteflate”.

Siden fallskjermflua ligger lavere i vannet, vil gjerne fortomsspissen synke helt inn til krokøyet slik at fortomssky fisk ikke blir like lett skremt. 

Det er utviklet mange forskjellige bindeteknikker for fallskjermfluer, og det er også konstruert et spesielt galgeverktøy som gjør at du kan ha begge hender fri. Dette verktøyet trenger du imidlertid ikke. Sats heller på teknikken som jeg viser her. Det er antageligvis den vanligste teknikken som er i bruk.

Den kan brukes til å binde de fleste tørrfluer og klekkere, og du trenger ikke spesialverktøy. Til vingen – også kalt vingestolpen – kan du bruke svært mange materialer – både naturlige og syntetiske. De mest vanlige er kalvehår, hjortehår, CdC, forskjellige garntyper og celleplast.

Hjortehår

Det vi i fluebindingen kaller hjortehår, omfatter altså hår fra 17 underarter av white tail-hjort, åtte underarter av hjort, Elk  (en stor, amerikansk kronhjort som ikke må forveksles med vår elg) og antilope (som også er en amerikansk hjort). Moose (elg) og Caribou (Canadisk reinsdyr).

Jeg foretrekker faktisk å bruke et hjemlig materiale – nemlig vinterpels fra norske rådyr, som gir et utmerket resultat.

Kvaliteten og bruksegenskapene på hår fra de ovennevnte hjortedyra er svært forskjellig, og varierer ikke bare med art, men med alder, kjønn, beiteforhold og sesong. Og som om ikke det var nok; klimaet der dyret har levd, er også avgjørende for hårkvaliteten.

De vanligste hårene på det internasjonale fluebindingsmarkedet kommer fra Northern Woodland Whitetail og Rocky Mountain Mule Deer. Hår fra Texas Whitetail og West Woast Columbian Whitetail omsettes det også en del av. 

Hjortehår beskrives gjerne som hule. Det betyr imidlertid ikke at de er hule som sugerør, men at de er bygd opp av små, luftfylte celler.

Denne strukturen er tydeligst i hår fra dyr fra områder med kald og lang vinter. Jo kaldere klima, desto bedre flyteevne får håret. Hår med store og luftig celler lar seg også spinne lettere på muddler-manér – innenfor visse grenser.

Det oppdager du fort hvis du prøver å spinne et muddlerhode av reinsdyrhår fra Nord-Amerika. For å isolere optimalt inneholder disse hårene så mye luft at de blir sprø og nærmest smuldrer opp under presset fra bindetråden.

Hjortedyr skifter hår hvert år. Den varme, isolerende vinterfrakken av luftfylte hår erstattes med en lettere sommerhabitt. Hårene i sommerpelsen egner seg mindre godt for spinning, men er utmerket til bruk i haler og vinger.

Artikkelen er skrevet for Skitt Fiske av: Barry Ord Clarke